Fiji

6.10 2008 | Ukategorisert

Her er en liten beretning om oppholdet til Bjørn Endre og meg på Fiji, dette var det første stedet vi hadde en seriøs “stop-over” og fikk pustet ut litt.

BULA a Fiji 04.02.2008

Fiji, du må nå gjerne gjenta dette navnet som en mantra, mens du tenker på palmesus og azurblått vann og kritthvite strender. Gjør du dette nå? Vel, dette skal vi nå knuse og ødelegge for all fremtid,
hvor var det blå vannet? Hvor var den behagelig plamesusen? De lekre lettkledde damene i bikini som danser hula hula dans? Vi fant ikke disse noe sted, dette til tross for desperat leting, også under
stenene i gangstiene. Da desperasjonen gikk over til en sår fortvilelse, ble vi fortalt at Gene, vår gamle gode Gene, hadde avlagt øyen et besøk. Noe som hadde ført til at alle de attraktivene jentene var
forduftet sammen med han, det samme var jo da selvfølgelig den gode sydhavsstemningen med steeldrums, vind i håret og spiritoser i kokosnøtter. Det hører kanskje med til historien at Gene var en syklon,
som hadde herjet overt dette paradiset bare dager, for å ikke si timer før vi ankom. Og når vi nå er inne på dette med vær, Tuva holdt på å ødelegge utreisen fra OSL, men det gikk bra, dog har vi hørt at det var
fullt kaos på hjemmebane, da stjernegalleriet forlot moderlandet til fordel for bedre vilkår i utenlandske klubber. I Japan, skjedde det samme, vi tror at det kan skyldes at våre forhandlinger med de lokale myndighetene om en eventuell årgang, kan ha en direkete årsak til et voldsomt snøvær som har ødelagt for mange millioner, og lammet hele innfartsårent til Nipon. Noen sier at det kan være tilfeldigheter, men tre av tre mulige?
La oss være realistiske, vi snakker tross alt om to kjernekarer av ypperste merke, og ethvert land ville blitt irriterte over å miste oss. Så det gjenstår da å se hva som skjer her på Fiji i morgen. Vi frykter det verste,
ettersom vi på en privat guidet tur gjennom øyen, ble forsøk giftet bort av super pluss size models sine døtre, som så en lys fremtid i hvite manns lomme(bok) for sin datter, med familie på 28. Men denne guidede
turen med vår nye compandre Anooar, som var en tykkfallen mann med noe vi antar var av indisk opprinnelse (kanskje sammenheng med eventuelle giftemål?) var en flott måte å se Fiji på, når man ikke har mer enn en dag på seg, og viktige ventetimer på flyplasser venter. Nadi, som er en by her på Fiji, hvor vi befinner oss nå, var preget av Gene, som hadde oversvømt store deler av by og infrastruktur, og hvor Ola Fijianer tjener mellom 50-100 FJD(250-500 NOK) i uken, kan vi skjønne at dette er et hardt slag. Så da var det kanskje ikke så rart at en lokal pirattaxi tok oss til Nadi house of Curry! Hadde det ikke stått med store bokstaver at det var et “house” vet jeg ikke om jeg hadde trodd det. Men inn kom vi, og skulle se på menyen. Hygiene er noe de tydeligvis aldri har hørt om. Her snakker vi skitne glass av en standard hvor selv distelleringsmetodene til en kjær høgskoleprofessor kommer til kort. Valget om å snike oss ut bakdøren var et faktum allerede før vi hadde satt oss. Problemet var at vi var de eneste i bygget, ved siden av sjappedama. Som var av den pågående typen, som ikke virket helt fornøyd med dette sære klinetellet som kunne drikke syfillisinfisert vann. I utgangspunktet skulle hun ikke vært noe problem, men så har dere ikke sett henne. Vi snakker en dame, som med sine kvinneligheter kan slå ihjel en okse på 2,5 naturiske tonn, med en halv omdreining mot høyre, og tenner som ville satt enhver juveler i dyp misunnelse. Du sier bare ikke nei til en slik kvinne, når hun i tillegg sier dersom det er for dyrt så skal hun ordne på prisen. (Pris var dog ikke problem) Så der satt vi fanget i Big Baburska´s hule hånd. Men så, plutselig må hun ha hatt et svakt øyeblikk, for på en eller annen måte klarte vi å komme oss ut da hun snudde seg for å ta opp noen døde fluer som hadde måtte gi tapt rundt hennes kvinnelige musk. Vi ropte takk for oss, og sa vi ikke var sultne. Vi endte opp på McDonalds.

Dette Amerikanske fenomenet reddet oss nok en gang, og ga oss medbrakt til hotellet, en del stygge blikk av ansatte, men dette ble fort glemt, da maten var satt til livs, og søvn på borti en 17-18 timer kom påfølgende lett. Med unntak av en tur etter mørkets frembrudd for å se om det var noen fine fotomotiver. Det må vi kunne slå fast at Gene hadde satt en stopper for, så da var det igrunnen bare gå og legge seg igjen. Da vi våknet neste morgen, noen friskere og raskere enn andre, var det frokost som stod på planen. Vi ble enige om at for enkelhetens skyld, skulle dagens viktigste måltid inntas på hotellets eksklusive bistor, hvor vi betalte den nette sum av nærmere 100 kroner for to skiver ristet loff, og to sitronmuffins, men det ble en god start på dagen. Da vi forespurte om mulighetene for å lagre baggasjen der resten av dagen, frem til avreise, ble vi fortalt at vi måtte betale for et dayrom som var priset til mer enn hele hotelloppholdet. Så da satte vi oss i lobbyen og ventet. Dette viste seg å være effektivt. For det var tydeligvis ikke populæt å sitte i de nye skinnsalongene. Personalet hadde nå et problem for vi hadde gitt rikelig med driks, en hel ukeslønn bare for å trille koffertene våres til rommet. Så du kunne ikke bare kaste oss ut. Så en skarp hjerne hadde da kommet på ideen om å sende oss av gårde i en gratis taxi som ble spander av hotellet, slik at alle parter ble fornøyd. Og slik gikk det til at vi møtte Anooar, som visste oss det som var å se på angitt tid, og kunne fortelle oss om skolegang, økonomi og det en ellers bør vite om Fiji. Før han retunerte oss til denne flyplassen, hvor vi sett utifra tidligere opphold, har oppholdt oss i kortere tid, i påvente av aerial transport til det endelig målet, Brisbane, hvor gjensynsglede venter i den norske delegasjonen, som
allerede er lokalisert i Kelvin Grove. Vi er jo tross alt to redningsmenn.

Sayonara et Bula a Brisbane.